Jeg øvde ikke på å leke. Jeg lekte.

Jeg snører hetta stramt rundt ansiktet på den signalgule kjeledressen jeg har tredd på meg. Det sies at den skal holde meg flytende i vannet. Jeg sjekker en gang til at redningsvesten ikke er vridd noe sted, og drar skibrillene jeg har på hodet ned over øynene.

RIB-båten drar i gang sine 800 hestekrefter og kommer opp i en fart på 50 knop.

Jeg sitter klemt sammen med 11 andre mennesker, de fleste tyskere som har ankommet Bodø med cruisebåt denne dagen. Sittende skrevs over noe som ligner en forenklet ridesal med støttebøyler foran meg, veksler jeg blikk og fryd med mannen som sitter ved siden av meg i den samme signalgule kjeledressen.

RIB-en kjører vilt raskt gjennom fjord og fjell. Jeg ser sola gløtte gjennom skylaget som sprekker opp og gjør havet glitrende. Jeg ser havørna seile på himmelen over oss.

Og jeg føler meg fri! Jeg føler jeg lever!

Jeg føler på ro.

Akkurat her i dette øyeblikket.

Hvem hadde trodd at man skulle finne følelsen av frihet klemt mellom 11 andre signalgule teletubbyer?!

Jeg må le litt av min egen følelse der jeg sitter og kjenner på at det her er så deilig! Piskende saltvann i kinnene, liksom?

RIB-en skjærer gjennom vannskorpa i 50 knop, og jeg tenker: «Det her MÅ det da være god helse i å oppleve?»

Hvorfor lurer jeg på det? Akkurat nå?

Hvorfor blander helseveilederen seg inn i opplevelsen min og får meg til å lure på om det kan være helsefremmende å kjenne på adrenalinrush med piskende saltvann mot ansiktet?

«Use your legs to push up while we ride the waves to prevent back injuries. Just like riding a horse!» er beskjeden fra guiden som har ansvaret for sine 12 gulkledde.

Jeg rir som pokker, og takker meg selv for at jeg ikke trente styrke på lårene før jeg dro.

Senere sitter jeg i det oppvarmede utendørs saltvannsbassenget og tar en kikk ned for å se om bikinien fortsatt sitter over puppene, sånn at anstendigheten sånn noenlunde er i behold.

Den kalde Blanc-ølen balanserer på bassengkanten i plastkruset sitt. Jeg tenker et øyeblikk at det jammen ikke er så verst å få servert øl ut av vinduet rett fra bassenget, bare ved å strekke ut lanken og bipe armbåndet.

Vannet kjennes behagelig varmt, og jeg tar en liten skål med mannen som har funnet fram badebuksa fra innerst i skapet hjemme for anledningen.

Rundt oss er en munter gjeng, blant annet tre eldre herremenn som ler godt av at de denne helgen er på oppdrag «årsmøte» med bandet og har drukket dram siden midt på dagen.

Vi blir sittende og dele blikk og smil med gjengen før jeg plutselig snur meg mot bandet.

Der står de oppreist med hver sin øl i hånden i full trestemt harmoni og synger «du ble så tørst!»

En kald dukkert i havet senere fortsetter de saltvannsbadende badstumennene harmonisangen i anleggets dusj og garderober. Mannen kommer flirende ut når spa-oppholdet tar slutt. Det rare er at jeg ikke får det til å gi noen logisk mening i hodet mitt.

Burde ikke en potensielt «livsfarlig» ferd på havet oppi en fryktelig liten gummibåt gi meg en grufullt stressende fryktopplevelse? I det minste et snev av lettelse når turen var overstått? Litt småskjelven i lårmusklene?

Jeg som synes det er en smule skummelt å bade i vann som er noe annet enn klokkeklart à la innendørs svømmebasseng. Jeg pleide til og med å synes det var skummelt å svømme over sluken i bunnen av bassenget, fordi jeg så for meg alskens bassengmonstre som skjulte seg under den uten at jeg visste det.

Hvor var hodet mitt mens alt dette skjedde?

Ikke på morgendagen.

Ikke på middagen.

Ikke på klokka.

Ikke på at jeg burde ha vasket håret i går kveld.

Som en hvilken som helst støvsuger ble jeg sugd inn i øyeblikket.

Det vekket noe i meg.

«Fy f&%$!! Jeg lever!!» tenkte den ordentlige og beherskede personen jeg egentlig er.

Hun som vanligvis ville dempet alle hemningsløse kroppsuttrykk, følte for å la seg rive med og hoppe i havet. Men hva var det som ble vekket i meg?

Var det en lengsel etter å slippe hemningene løs litt? Å ikke overtenke eller bekymre meg over hva som venter etterpå? Bare oppleve det som skjer her og nå uten å vite hva klokka er.

Bare le, HØYT! Bare hyle av glede – eller av det kalde sjøvannet – eller rope «DETTE ER GØY!» fordi jeg følte meg levende.

Jeg tror det er sånn her lek skal føles.

Jeg som har jobbet hundre år i barnehage, og vel kan kalles ekspert på lek. Jeg har hatt som jobb å legge til rette for lek for barn. For når barn fryder seg og leker, glemmer de tid og sted.

Når var sist jeg lekte uten at det jeg gjorde skulle være til nytte for noe?

Ikke studere for å lære.

Ikke jobbe for å tjene penger.

Ikke gjøre husarbeid for at det skal bli rent.

Ikke passe på tiden for å rekke noe.

Ei av mine nærmeste venninner utfordret meg for halvannet år siden. Hun sa: «Hva med å ha mer fokus på å leke?»

Der og da ville jeg spy av ordet leke.

Jeg var så lei av lek etter 18 år, og forbandt det umiddelbart med å bygge Lego, kjøre småbiler, kle på dukkeklær og leke sjørøver. Jeg trengte en lang pause fra lek.

Hun spurte igjen: «Men hva er lek for deg?»

«Hva mener du? For meg?»

Som om jeg hadde glemt at voksne også kan leke på måter voksne synes er gøy.

Jeg hadde ikke den villeste anelse lenger. Hvordan kan jeg leke?

Det neste halvannet året øvde jeg på å leke. Litt sånn «haha, nå leker vi» og «dette er gøy, gitt».

Ble livet en stund så alvorlig og fornuftig at jeg måtte lære meg å leke på nytt?

Ergo, enda et selvutviklingsprosjekt å legge inn i Google Kalender:

«Kl. 16.30: Øv på å leke.»

Og hva er egentlig forskjellen på «nå går vi og leker» og «nå glemte jeg at jeg lekte»?

«Det her var dritkult! Hva er klokka?!»

Men hva er det som egentlig skjer de gangene jeg glemmer prosjektet?

Det litt kjedelige svaret er at jeg ikke vet helt sikkert ennå. Eller er jeg egentlig klar over det?

Om jeg skal forsøke å se meg selv utenfra et lite øyeblikk:

Tilbake i RIB-en.

I 50 knop.

Adrenalin.

Sammen med mannen i mitt liv.

Med kontrollen overlatt til en enslig kaptein i to timer. Var det spenningen? Adrenalinrushet? Farten? Fordi jeg var sammen med andre? Forventet ingen noe av meg? Hadde jeg ikke ansvar for noen?

Slapp jeg kontrollen?

Ah … å ja.

Jeg slapp kontrollen.

Heh. Jeg har ingen kontroll over utfallet på dette tidspunktet. Det er mer sånn:

«Hold deg fast! Ri bølgene! Le! Kjenn! Se!»

Men vent litt.

Jeg hadde jo valgt å sette meg i båten. Jeg hadde valgt å gi fra meg kontrollen for en stund.

For jeg begynner å lure på om det finnes en forskjell mellom å miste kontrollen og å gi den fra seg for en stund.

I hverdagen er jeg ofte en som liker å planlegge. Være et steg foran i tankene. Først lese pensum, så studere. Først studere, så gå tur. Og så sjekke av på den mentale lista. Eller den fysiske.

Jeg elsker gule lapper og lister over små og store oppgaver. Jeg lager dem for å føle meg produktiv og for å gjøre noe som føles nyttig. Og til og med meningsfullt.

Jeg passer på at «må»-oppgavene sjekkes av, at jeg gjør mine ta-vare-på-helsa-oppgaver, forbereder det som bør forberedes – og gjerne litt til.

Men så lurer jeg jo nå på om også det som typisk klassifiseres som «ikke nyttig», kan være nyttig?

Men må leken være nyttig?

Kanskje det var derfor helseveilederen dukket opp midt i 50 knops fart.

Jeg vet fortsatt ikke hva dette sier om helse.

Kanskje prøver jeg ofte å roe ned, finne hvilepuls, sove og ta vare på meg selv, men glemmer at jeg også kan leke.

Bare for å kjenne latteren som tar sats fra hjerterota. Glemme litt tid og sted. Og finne den der:

«Fy f&%$!! Jeg lever!!»-følelsen.

Jeg trekker av meg lua, drar ned glidelåsen på dressen og lar den ramle søkkvåt ned på gulvet, så den nærmest lager en liten dam. Vi ler. Håret står i alle retninger, og maskaraen har glidd utover kinnet.

«For en sinnssykt kul opplevelse.»

Jeg vet ikke om jeg ble noe sunnere av de to timene i RIB. Eller av tre eldre menn som gjorde saltvannsbassenget til en konsertarena. Eller av å stupe uti det iskalde havet og håpe at bikinitrusa fortsatt hang på. Jeg vet ikke om jeg ble sunnere av å spise på restaurant og drikke øl.

Men jeg har brukt tid med min partner i livet.

Jeg har ledd så tårene trillet.

Jeg har blitt overrasket.

Jeg la bort frykten og kontrollen en stund.

Og hotellrommet er heller ikke ryddet. Jeg øvde ikke på å leke.

Jeg lekte!

Og jeg ble nysgjerrig på hva som egentlig skjedde her.

Hilsen Janeth ♡